hits

Terje Søviknes fører oljearbeiderne bak lyset

Olje(-og energi)minister Terje Søviknes går til kraftig angrep på ethvert forsøk på diskusjon om  klimarisikoen norsk økonomi er utsatt for. Han fører dagens oljearbeidere bak lyset ved å late som at alt kan fortsette som før selv om mange forutsetninger for næringen endrer seg. 

Finanspolitisk talskvinne Marianne Marthinsen i Ap har uttalt at hun ønsker en helhetsvurdering av klimarisikoen norsk økonomi er utsatt for. Det er fornuftig. I den forbindelse vil det være helt naturlig også å analysere den risikoen staten tar med felleskapets midler når det pøses inn milliarder av kroner til oljeleting.  

Oljeminister Søviknes snur alt på hodet når han hevder at Marthinsens uttalelse setter norske arbeidsplasser og norsk velferd i fare, men hans politikk kan ikke redde arbeidsplassene i oljenæringen. 

Klimaendringene påfører samfunnet en risiko. Det handler både om ekstremvær og ødeleggelse av natur, men like mye om den økonomiske overgangsrisikoen som er knyttet til klimamålene. Hele verden er enig om å begrense global oppvarming til under 2 grader. Skal vi lykkes med det, må vi slutte å brenne fossil energi som slipper ut klimagasser. I land etter land jobbes det med å finne erstatninger for kull, olje og gass. Det er altså en stor risiko for at etterspørselen etter fossil energi vil falle dramatisk i tiårene fremover. 

Klimarisiko handler også om ansvar for skadene som oppstår. I USA blir nå 37 oljeselskaper saksøkt av to fylker i California på grunn av skadene som vil oppstå med havnivåstigning og andre klimakonsekvenser. Hvilken klimarisiko står staten Norge ansvarlig for, som verdens 7. største eksportør av klimagasser?

I stedet for å anerkjenne denne klimarisikoen, uttaler Søviknes at det ikke er noen risiko for at nye oljefelt kan bli ulønnsomme. Det er verdt å nevne at forskere nylig har avdekket alvorlige feil i statens kalkyler for samfunnsøkonomiske vurderinger av ny petroleumsprodusjon i Barentshavet. De fant at statens overvurderer inntektene og undervurderer kostnadene. I verste fall vil ny aktivitet i Barentshavet i forbindelse med 23. konsesjonsrunde koste staten 9 milliarder kroner.

Dersom norsk oljenæring skal være konkurransedyktig fremover, må den produsere olje og gass billigere enn konkurrentene. Konkurransen blir strammere, fordi etterspørselen og prisen mest sannsynlig vil synke. Til og med oljeselskapene selv innrømmer dette. Uansett hvilken politikk som føres i årene framover, så vil det bli veldig mange færre arbeidsplasser i oljenæringen, fordi kostnadene må ned.

Søviknes' politikk er helt sjanseløs mot et nytt oljeprisfall. 50.000 mennesker har allerede mistet jobben i norsk oljenæring etter prisfallet i 2014. Neste runde kan bli like brå, dersom ikke Søviknes snart tar av seg skylappene. Søviknes har en svært viktig rolle i å hjelpe alle oljearbeidere som skal omstilles. Den oppgaven tar han ikke på alvor. 
Polar bear (Ursus maritimus) standing on the edge of an ice flow, Spitsbergen, Svalbard, Norway.

Ja til ballongfri feiring!

Husker du den hvalen som ble funnet med magen full av plast? Da skjønner du også hvorfor jeg roper hurra for Porsgrunn og Skien som nå vil forby heliumballonger på 17. mai. Jeg håper flere kommuner vil følge etter!

Det er bare noen uker siden veldig mange nordmenn ble opprørte av å lese om den syke gåsenebbhvalen som ble funnet ved Sotra. Hvalen måtte avlives, og det ble raskt avdekket at den hadde magen full av plast. Hele 30 plastposer og flere småplastbiter ble funnet i magesekken. Hva det kan ha ført til av lidelse for hvalen, som var helt tom for næring, kan vi bare forestille oss. 

Om hvalens mage også var full av heliumballonger, vet jeg ikke, men ballonger er plast. Plast som fylles med luft og som svever høyt, som ikke rent sjelden slippes ut av små barnehender, farer av sted på egenhånd og ganske sikkert ender opp et sted der den ikke passer inn: i naturen, ofte i havet. Hvert år havner over 8 millioner tonn plastsøppel i verdenshavene. 80 prosent av dette antas å stamme fra aktivitet og industri på land, mens de resterende 20 prosent stammer fra aktivitet ute på havet. Vår rekreasjonsbruk er en av hovedkildene til forsøplingen. Dette ifølge FNs miljøprogram (UNEP).
Galapagos sea lion (Zalophus californianus wollebaek) with plastic bag around its neck. Galapagos Islands, Ecuador
Dette plastsøppelet utgjør en trussel for alt marint liv og dyr som nyttiggjør seg av ressurser fra havet, ikke minst oss mennesker. Hvert eneste minutt havner svimlende 15 tonn plast i havet på verdensbasis. Det er anslått at dette kan stige til 60 tonn hvert minutt i 2050 hvis dagens forbruk av plast og mangelen på avfallshåndtering fortsetter. Da står vi i så fall i fare for at mengden plast målt i vekt overstiger mengden fisk innen 2050. Altså mer plast enn fisk i havet! Tenk litt på den. 

Plast er ikke «bare» store poser som ligger inne i en hvals magesekk, den er like mye bittesmå biter vi knapt kan se, og som forsvinner inn i alle deler av næringskjeden i havet. Over tid brytes plasten ned, ballonger og alt annet, og det dannes mikroplast. Mikroplasten har innvirkning på et stort antall dyrearter, og plastpartikler er rapportert i fordøyelsen hos en rekke sjøfugl, marine pattedyr, skilpadder, fisk og virvelløse dyr. 

Plast har en levetid i miljøet som varier fra få år til flere hundre, ja kanskje tusen år. Hvalen ble en vekker for mange nordmenn, dette er et problem som har vokst ut av alle proporsjoner i flere tiår. Det viktigste er å hindre ny søppel i å nå havet.

Derfor klapper jeg når Porsgrunn og Skien nå forbyr heliumballonger på 17. mai av miljøhensyn. For mitt vedkommende må de gjerne forby ballongbruk hele året, men jeg skjønner selvsagt poenget med 17. mai: Av en eller annen grunn er årets morsomste dag blitt årets ballongdag. Dersom alle ballonger var blitt resirkulert etter bruk, hadde det ikke vært et så stort problem. Men vi vet alle hvordan det ser ut etter en ordinær 17. mai-feiring i sentrum eller på skoler: Det blir mye søppel. Å innføre forbud mot heliumballonger er ikke det samme som å «forby alt vi ikke liker», som jeg ser at Frps Bård Hoksrud er ute og kommenterer. Et forbud mot heliumballonger er derimot et lite, men likevel viktig tiltak for å hindre at plast havner på ville veier. I tillegg er helium en begrenset ressurs som har bedre bruksområder enn å fylle plastballonger for barn, men det er en annen sak.

Jeg vil oppfordre alle landets kommuner til å gjøre som Porsgrunn og Skien. Og de som vil holde på ballongene sine, bør som et minstekrav følge Hold Norge Rents ballongvettregler:

  1.  Slipp aldri ballonger fri utendørs, og send aldri ballonger opp i luften. Ballonger som slippes fri faller ned igjen og er en kilde til forsøpling.
  2. Unngå bruk av heliumballonger. Disse stiger fort til værs og kommer lettere på avveie. Til slutt faller heliumballongene ned og forsøpler.
  3. Nedbrytbare lateksballonger må heller ikke komme på avveie i naturen. Disse ballongene bruker også tid på å bryte ned og er derfor også en kilde til forsøpling og en fare for dyrelivet.
  4. Pynt gjerne med ballonger, men pass alltid på at ballongene er forsvarlig festet og ikke kommer på avveie. Rydd opp og kast alltid ballongene i restavfallet etter bruk.
  5. Alternativer til ballongslipp: blås bobler, heng opp lykter, tenn lys, pynt med flagg, pynt med girlandere, del ut blomster eller plant et tre.

 

Etterlyst: Miljøpartiet Høyre

Er det noen som kan fortelle meg hvorfor Høyre egentlig ikke er Norges fremste miljøparti?


I Norge er det liksom opplest og vedtatt at det er små partier som skal ta seg av klima og miljø. Kommentatorer, valgforskere og alle slags tunge samfunnsaktører er hjertens enige: Miljøsaken er noe man krangler om blant små partier rundt sperregrensen. Disse partiene får stemmene sine fra idealistiske velgere med stor offervilje. Store partier er noe annet. De styrer landet og har viktigere ting å drive med.

Kanskje det er derfor vi alltid har hatt statsministre som sier klimasaken er vår tids største utfordring, samtidig som den ene etter den andre av dem har latt utslippene øke. Og kanskje er det derfor vi fortsatt venter på en norsk regjering som setter kreftene inn på å sikre at ingen flere arter skal dø ut.

Naturen er truet som aldri før. Truede dyrearter utsettes for ikke-bærekraftig jakt, områder med gammelskog blir hugget ned, fjorder og vann blir utsatt for dumping, plast og forsuring, unike naturområder trues med næringsutvikling, om det er oljeutvinning eller utbygging. Over det hele ligger trusselen som et forandret klima utgjør; de menneskeskapte klimaendringene skaper uforutsigbare leveforhold for mennesker og dyr over hele jordkloden. 


Klimasaken og naturtapet er en gedigen styringsutfordring. Vi klarer aldri å stanse tapet av arter og urørt natur, eller få klimautslippene ned, om ikke de største norske partiene tar skikkelig grep for å styre landet i riktig retning.

La oss nå ta den sittende regjering som eksempel. I snart fire år har vi sett at statsbudsjetter og andre viktige styringsdokumenter har fått mye bedre miljøprofil, etter at samarbeidspartiene eller opposisjonen har sagt sitt. Hvorfor synes Høyre det er en ok måte å styre miljøpolitikken på?

Det rare er at Erna Solberg i flere omganger både har uttrykt bekymring for det klassiske naturvernet og klimaendringene og forsøkt å lansere Høyre som det mest ansvarlige og helhetlige miljøpartiet. Enda merkeligere blir mangelen på handling når vi vet at det er stor interesse for en politikk som tar vare på de naturverdiene vi har både blant Høyres kjernevelgere og blant nordmenn generelt. Sist illustrert med denne undersøkelsen som slår fast at det er en viktig del av nordmenns identitet å være miljøvennlig. Verken briter eller tyskere er i nærheten av å være like miljøbevisste som oss. Høyre har altså mandat fra sine velgere til å gå veldig mye lenger i sin miljøpolitikk enn de gjør i dag!



Vi i WWF Verdens naturfond venter i lengsel og spenning på den dagen når de store partiene begynner å gjøre sitt beste for naturen. Vi håper omslaget kommer i årets valgkamp. Blir det i 2017 vi endelig får se Høyre og Arbeiderpartiet møtes i temperamentsfulle og ideologisk ladde dueller, om hvilket parti som har de beste løsningene for klima og miljø?

Grunnarbeidet må gjøres i partiene. I dag samler Erna Solberg og resten av Høyres delegater seg til landsmøte på Gardermoen. Fire dager i strekk skal de diskutere høyrepolitikk, før de til slutt bestemmer seg for et program som skal vare fram til 2021. 

Statsministeren og de andre kommer helt sikkert til å bruke tid til å rose seg selv og hverandre for innsatsen i regjering i snart fire år. Sånn er det jo på landsmøter, det er viktig å klappe hverandre på ryggen og få opp humøret før de stormer inn i valgkampen med alle krefter.

Men Høyre trenger jammen noen utfordringer også. Når man sier at man er opptatt av å overlate en forbedret verden til sine etterkommere, og det sier Høyre, så følger det noen forpliktelser med på kjøpet.


Her er fire konkrete utfordringer Høyre-landsmøtet bør ta tak i:

1. En årlig milliard til skogvern
Halvparten av de rødlistede artene i Norge lever i skogen. Jeg vil be Høyre om å sikre en årlig skogvernmiliard til frivillig skogvern, slik at vi kan nå målet om 10 prosent vern av våre artsrike skoger. 

2. Nei til olje i Lofoten, Vesterålen og Senja
Et av våre mest artsrike naturområder, er Lofoten, Vesterålen og Senja. Her kan vi ikke risikere våre fornybare arbeidsplasser, fornybare inntekter og unike naturverdier i bytte mot usikre oljeinntekter i fremtiden. Kjære landsmøtedelegater, dere har en dissens i programforslaget på dette punktet. Jeg vil på det aller sterkeste oppfordre dere til å vente på nye ideer og bedre løsninger på dette punktet. Stem for dissensen, bevar Lofoten for ettertiden!   

3. Oljeskatten må legges om
I dag tar staten en urimelig høy risiko på vegne av oljeselskapene når det letes etter nye områder, og refunderer store summer til selskaper som ikke er i skatteposisjon. Det er bra at programkomiteen vil vurdere klimarisiko før det gis tillatelse til ny oljeutvinning. Den samme tankegangen burde tale for en omlegging av oljeskatten, slik at selskapene bærer mer av risikoen selv. I det grønne skiftet er jobb nummer én å avskaffe leterefusjonsordningen slik at statens penger kan brukes til å stimulere ny grønn verdiskaping.  

4. Ja til den norske naturen
Ni av ti truede arter i Norge er truet på grunn av arealendringer. Over 1300 arter er påvirket av arealendringer utenom jord- og skogbruk, som boligbygging, veibygging og næringsbebyggelse. Problemet er natur som bygges ned bit for bit. Men når Høyre skal gå løs på dette problemet, er det tydeligvis vanskelig å se noe annet enn spørsmålet om sterk privat eiendomsrett. Høyre og den blå-blå regjeringen er blitt bit-for-bit-nedbyggingens fremste tilrettelegger. Det er på tide å la hensynet til klima og naturmangfold bli et overordnet hensyn i arealpolitikken.